Sinnets mørkerom
Et mørklagt atelier i München rommer gravkammerets stillhet. Der inne sitter eller ligger Edgar Ende i totalt mørke og venter. Han søker ikke lyset; han søker fraværet av det. Dette er hans ritual. For å fange det han kaller pre-logiske visjoner, må han først tømme sin bevissthet. I dette tomrommet begynner motiver å spire. Han bruker en blyant som er spesialkonstruert med et lite, integrert lys – en liten gnist i mørket som gjør det mulig for ham å skissere formene som stiger frem fra skyggene. Dette er ikke bare tegninger; de er de første skjelvingene av møter med engler og demoner, av fantastiske metamorfiske skift som trosser den våkne verden.
Prosessen er langsom og bevisst. Han kan oppholde seg i dette mørket i mer enn tjuefire timer før et eneste strøk av olje eller gouache berører et lerret. Når verket til slutt trer frem i lyset, bringer det med seg en tung atmosfære. Venner og familie samles for å vitne det ferdige verket, og bruker ofte timer i intense diskusjoner om den fremmede, underbevisste bildebruken som har blitt trukket ut av det sorte dypet.
Det tjuende århundres skygger
Livsløpet hans endrer seg voldsomt i takt med de politiske tidevannsbølgene i Tyskland. På 1930-tallet, idet hans surrealistiske malerier begynner å tiltrekke seg kritisk oppmerksomhet, griper Nazi-regimet inn. Arbeidene hans blir stemplet som entartet kunst. Innen 1936 forbyr et dekret ham å male eller stille ut. Kunstneren blir tvunget inn i en periode med påtvunget taushet og hemmelighold. Denne undertrykkelsen forsterkes av den fysiske ødeleggelsen av hans ettermæle; i 1944 rammet et bombeangrep i München atelieret hans i Kaulbachstraße, og brente over to hundre og femti malerier, skisser og trykk.
Krigen bringer ytterligere uro. Ende blir utskrevet til Luftwaffe som operatør av luftvernartilleri. Han overlever konflikten, bare for å ende opp som krigsfange hos den amerikanske hæren i 1945. Likevel tilbyr etterkrigsårene et glimt av gjenopprettelse. I 1951 møter André Breton, surrealismens grunnlegger, Edgar Ende og anerkjenner ham som et offisielt medlem av bevegelsen. Denne anerkjennelsen fungerer som en bro tilbake til den internasjonale scenen, samtidig som han kjemper for å gjenoppbygge sitt liv og sitt virke.
En arv i blekk og olje
Edgar Endes innflytelse strekker seg utover lerretenes kanter og inn i litteraturens riker. Hans sønn, Michael Ende, vokste opp i denne atmosfæren av surrealistisk bildebruk og intens intellektuell debatt. Faderens visjoner finner et nytt liv i sønnens prosa, særlig i drømmemaleriene til Yor's Minrouden i Den evige reise.
Hans kunstneriske utvikling er dypt forankret i den tidlige opplæringen ved Altona skole for kunsthåndverk og hans læretid som maler og dekoratør. Hans inspirasjonskilder er spesifikke og dype, og spenner fra de metafysiske maleriene til Giorgio de Chirico til den poetiske tyngden hos Novalis. Selv om mye av hans produksjon fra før krigen gikk tapt i flammene i München, står de overlevende verkene – som Die Brücke (Die Zeit) – igjen som fragmenter av en visjon som nektet å la seg slukke av verken sensur eller krig.